Tre av Kristoffer Schaugs teknikker for å holde ut tilværelsen

1. Jeg er ikke redd for å dø. Skulle det butte imot på et eller annet kan jeg altid sette meg ned og tenke: "okay, hva er det verste som kan skje?" At jeg skulle dø? Da er det strengt tatt heller ikke noen krise, for det er jeg ikke redd for.

2. Det eneste som alltid hjelper er å lage noe. Jeg er aldri mer deprimert enn hvis det er lenge siden jeg har laget noe. Det er akkurat som om jeg ikke kan forsvare min egen eksistens hvis jeg ikke produserer. En låt, noen tekstlinjer, et radioprogram, hva som helst. Folk trenger ikke se det heller, bare jeg får dokumentert det selv. Leiligheten min er proppfull av små notisblokker med halvskrevet rabbel og små diktafonkassetter med uferdige låter. Bare jeg klarer å få laget noe, så pleier ting stort sett å løse seg.

3. Jeg har ingen fornemmelse av tid. Et eller annet sted på veien har jeg rett og slett mistet den. Jeg vet hva jeg ikke har gjort, med andre ord det jeg skal, så jeg flytter meg kontinuerlig forover, med det som har vært, det glemmer jeg. Eller, det er ikke helt riktig det heller, for jeg husker stort sett hva jeg har gjort. Jeg vet bare ikke når. Hvis noen spør meg hva jeg gjorde for en uke siden, så må jeg gjette. Eller bla i den 7. sansen min. Alt jeg angrer på blir dermed på en måte borte. Det befinner seg liksom på samme sted. Før. I den store haugen av alt som har vært, og som jeg aldri behøver å befatte meg med igjen. De to første punktene har jeg ingen problemer med, men disse tidsgreiene er vanskelige. Det får meg til å føle meg dum. Eller jålete. "Du huskker når det var?" Nei, jeg gjør ikke det. Jeg har gjort så mye jeg angrer på at hjernen min har valgt å kapsle all fortid inn i det samme datoløse vakuumet. Jeg kunne kanskje ha snudd det for en ti-tolv år siden, men nå har det gått så langt at jeg rett og slett ikke orker å prøve engang.

(Fra den flotte boka På vegne av venner)