Kent, 25. mai på Rockefeller

Kent spiller på Rockefeller, og det er verdt å ha forventninger til.
Før konserten lager jeg en liste over låter jeg ønsker meg, hva kommer de til å begynne med? «999», som også er førstesporet på den nye plata? Eller en overraskelse, som da de begynte med «Utan dina andetag» på OsloLive i 2010? Det er utsolgt, og med tanke på at kent fylte Sentrum Scene tre ganger forrige gang de spilte en vanlig Oslo-konsert, var det å forvente. Det føles både riktig og feil å kalle det en intimkonsert, for Rockefeller er jo egentlig ganske stort, men i forhold til andre konsertsteder kent har spilt, både her i Norge og andre steder i verden, er Rockefeller bittelite. De går på presis halv ti, til jubel fra publikum som står tett i tett i sommervarmen og uten noe annet enn et «Hei,» og noen vink til hilsener, kjører de i gang med «999» og det føles bra. Låta er glad, samtidig som teksten er litt trist, og det er akkurat der jeg liker å være på konsert, i det gladtriste. Publikum synger med og det er hender i været langs hele rekka.

De fortsetter rett på «Vinternoll2», som står på blokka mi som et ønske jeg tenkte var usannsynlig, og når «Kevlarsjäl» og «Celsius» følger etter kjenner jeg at forventningene mine allerede har blitt oppfylt. Fem låter inn i konserten, tenker jeg at kent fortjener en sekser bare for settlista si i kveld. Settet består av ca halve den nye skiva, og et titalls gamle låter, men uansett hvor mye gammelt vi får servert, så blir vi aldri egentlig fornøyde. Det blir aldri bra nok for meg, det eneste som hadde gjort meg helt fornøyd var å ha en hel dag satt av til kent-konserter, der de begynte med førsteskiva og spilte alle i sin helhet til årets plate var nådd og ferdig fremført. Men det er også dette jeg, og andre kent-fans, kanskje liker med å gå på konsertene deres. For de har så mange bra låter, og vi har så mange favoritter alle sammen, så det kommer alltid til å mangle noen, men de kommer også alltid til å spille en vi ikke engang turte å håpe på å få høre.

Midtpartiet i konserten er konsentrert rundt det nye materialet. Flere av de nye låtene har virka nesten intetsigende og litt kjedelige på meg gjennom hodetelefonene, men de får en styrke og kvalitet når jeg nå hører de mens jeg ser siluetten til Joakim Berg i det gule, røde eller blå lyset som omringer ham, og publikums hender i været som klapper takta eller peker på himmelen, og jeg hører både stemmen hans og stemmene deres som bærer låta gjennom lokalet mot meg. Det er fint, det er veldig fint. Plata har ikke fått så god kritikk og jeg må selv innrømme at jeg er litt skuffa, men låtene får et nytt liv når de blåser mot meg i det klamme konsertlokalet.

Andresporet «Petroleum», som følger den nydelige «Den döda vinkeln» fra Du & jag, döden (2005) på konserten, har en melodi som virkelig kommer fint frem i liveformatet, og «Jag ser dig» kryper innpå meg og viser seg å kanskje kunne bli årets store sommerlåt. De kjører det jeg vil tørre å kalle en hitparade mot slutten av konserten, «Kärleken väntar», «Ingenting», «Musik non-stop» og så «747» - en av verdens vakreste låter. Jeg blir aldri lei av den, verken live eller på skive, og denne kvelden var den ekstra fin. Lyden var litt varierende gjennom konserten, Joakim forsvant til tider i støyen fra instrumentene og et høylytt publikum, men gitarene var hele tiden fantastiske, og ekstra vakkert var det på denne låta. Kents melankolske sound blanda med et sommeryrt publikum med henda vaiende frem og tilbake i takt med at Joakim Berg holder oss i live, det er derfor den låta er så bra, fordi den er så usannsynlig trist og samtidig gjør den oss så inderlig glade.

Dette var en gladkonsert, rett og slett, og det var nesten litt uvant. Ikke at kent er en gjeng med surpomper, men vi vet alle at de ikke er de gladeste laksene i elva, noe som vises både i melodiene og tekstene, kanskje mer før enn på de siste skivene. Det var også fin kommunikasjon mellom bandet og publikum. Jocke tok seg tid til å snakke litt mellom låtene, blant annet om noen av de nye låtene. Da han presenterte «Jag ser dig», sammenlikna han låta med en duft, at en låt kan minne om en spesiell tid i livet, som en lukt kan gjøre. Det var fint og sjeldent å høre ham så glad, og så snakksalig.

Denne lille konserten på denne lille rockeklubben i Oslo, som Joakim Berg sa var en av de få gjenværende ordentlige rockeklubbene i Skandinavia til applaus og jubling fra publikum, ble rett og slett en oppvisning i spilleglede og allsang. Og selv om jeg har en intens motvilje mot allsang og folkelighet, så sto jeg der, jeg som alle andre, med henda i været og takta i hjertet, for vi skal alle engang dø, men nå er vi på kent-konsert og det er fint. Det er jævlig fint.

(Også publisert på Gaffa.com, i redigert form.)

17 år og kongen på haugen

Jarle Klepp, min helt da jeg var 17, min helt da jeg var 18, min helt da jeg ble 19 og min kompis i nøden da jeg var 21, snart 22 og satt i en kinosal og grein i genserhalsen min fordi det var slutt mellom meg og L.



Dette er slutten av filmen, filmen dere alle burde se om dere ikke alt har sett den, filmen jeg har en plakat av i leiligheten min fortsatt, fire år etter at jeg fikk den av Frøydis, som et plaster på såret, noe å pakke inn det knuste hjertet mitt med. Jarle er jo en jævel, han er egoistisk og barnslig, men han er modig også. Modig som bare en 17-åring kan være modig, kongen på haugen, den som styrer verden, vinden i håret og walkman i lomma, videregående skole og alle timene etterpå der man bare stirrer ut av vinduet hjemme eller hopper på sykkelen og finner på noe.

Det går jo til helvete med speedbåt, akkurat som det gjorde med meg da jeg var 17 og blei forelska i en annen enn kjæresten min, jeg husker at jeg skreiv det i dagboka mi. Dette kommer til å gå til helvete med speedbåt, sa jeg, og det både gjorde og gjorde ikke det. Jeg knuste noens hjerte, og året etterpå knuste noen mitt. Det er sånn det går. Ville jeg gjort det igjen? Alltid. For det er jo det det handler om. Å gjøre det igjen. Og denne filmen får meg til å huske det, gang på gang. Gjør det igjen, sier den. Never enough.

Det er en av de fineste brukene av musikk jeg har sett, låta er jo fantastisk i seg selv, men det klippet her, oppbygninga og løpinga, kryssklippinga med fortid og nåtid, beskjeden fra både Joy Division og Klepp. Kjærligheten vil rive oss i stykker igjen.

Gjør det, gjør det, gjør det, sier jeg. Be en du synes er søt på kaffe, skriv et kjærlighetsbrev, lag en mixtape, send en melding, send ti, ta på deg en kjole og gå ut i regnet for å ringe på døra hans, snakk med han fyren i klassen din, på forelesninga di, som handler i butikken din, som låner bøker av deg i skranka di, prikk ham på skulderen og si hei uten å ha noen plan om hva du skal si etterpå. Selvfølgelig kommer det til å gå til helvete en gang, men da har du i det minste prøvd.

Og det gjelder det meste her i livet. Vi skal alle dø osv, men allikevel sitter jeg her, skriver og skriver, lager tekopp på tekopp, skriver historier jeg ikke vet om noen kommer til å lese, eller like hvis de leser dem, men jeg gjør det for det. Gjør det allikevel. I pausene kan du se Mannen som elsket Yngve igjen og spise potetgull og drikke øl. Aleine, eller på date, det er opp til deg. Lykke til.