Waiting in the cold

M83 - Midnight city, den beste låta fra hele 2011.

Her er hele videoen.

Om å danse alene

Robyn. Robyn, Robyn, Robyn. Dama som danser med knust hjerte, i knust glass, med høye hæler og knyttede never. Denne videoen er sjukt fin, låta er sjukt fin, de har den originale videoen i slow motion, og den originale låta i akustisk versjon, og den knuser hjertet mitt enda mer enn originalen gjør. Robyn har fått det til, fått til noe veldig spesielt - vi er ute og danser og vi er glade, og så spiller de den låta her, og trommene og beaten treffer meg midt i hjertet, som teksten hennes også gjør, og jeg tenker på alle jeg har vært forelska i, alle gangene jeg har stått i hjørnet, alle gangene vi står i hjørnet og ikke tør å snakke med dem, og jeg tenker på Robyns knyttede never og de triste øynene hennes og at hun også har stått der, verdens beste dame har også stått der, og da er det håp - på en rar måte. For hvis selv verdens beste dame har hatt vondt i hjertet, så er det ikke så rart at jeg også har det inni mellom. Men det kommer til å ordne seg. Det kommer til å gå bra. Og i mellomtda danser jeg alene, og det er helt ok.

Varje gång är som den första gång vi sågs

Jeg hører på låta på repeat, ser på videoen, på ulvene som løper og Petter og Veronika som synger, som synger om å møte noen for første og siste gang, om livet som går videre, om brev som aldri blir sendt og tog som forlater stasjonen, om hjerter uten rynker og at alt som letter en gang må lande. Jeg tar meg selv i å lure på hvor mye som er sant, hvor mye Petter legger i tekstene sine, om den han synger om finnes på ordentlig, om hun vet at det er henne han mener, at det er henne Veronika synger om i refrenget, at hun finnes i en sang, i en tekst, om hun er sint, om hun er lei seg, om hun også elsket Petter når han elsket henne, om de aldri ga opp, selv om de måtte. Jeg synes alltid fiksjonen er bedre enn virkeligheten, allikevel leter jeg forgjeves etter det virkelige i alt jeg hører på, ser og leser.

Vi hater jer ik', men I er nogle svin

Jeg er i København på konsert, Selvmord er en dansk supergruppe satt sammen av L.O.C. og Suspekt, de mest populære gutta innen dansk rap, de har laget et album fylt av hjertesorg og bitterhet og blir kalt 'rapperne med de blødende hjærter'. De står på scenen i den danske operaen og publikumet er en god blanding av mennesker, unge og gamle, menn og et visst flertall av kvinner, og midt i konserten spør de om det er noen kvinner i salen. Vi jubler. Så fortsetter de: Altså, det er ikke det at vi hater dere, det er bare det at noen ganger så er dere noen svin. Også begynner de på låta 'Hver gang du går', og to jenter foran meg, som kan alle sangene, ikke bare den, synger den høyt mot hverandre, 'det gør ondt for vert hjærteslag - hver gang du går vender du ryggen til mig' skriker de og har hendene i været, og det blir så tydelig at hjertesorg er en universell følelse, og de låtene disse gutta har skrevet til jentene som har gått fra dem, de låtene står to unge jenter og synger med hele seg, og de tenker på de guttene som har vendt ryggen til dem,

'jeg ville bare ønsk' jeg kunne føles med dig'

En dag i København

Jeg var i København i fjor vår, for å spise god mat, gå i bokhandeler og se etter bøker av Dan Turèll og Jakob Ejersbo og kjøpe noen skiver hos TP Musikmarked. Jeg elsker København. Om jeg noen gang tør å flytte fra Oslo, så tror jeg København vil være stedet jeg flytter til.

Det var sol og jeg fant noen bøker av Dan Turèll på Biblioteksutsalget ved det runde tårn, og så gikk jeg nedover mot Strøget igjen. Der har de en stor bokhandel som jeg gikk inn i for å prøve å finne noe av Ejersbo. De har store bunker med bøker på bord rundt om i butikken, nesten ingenting annet enn bøker selger de. Et av bordene innerst i butikken var dekket av bøker av nettopp Ejersbo. Over bordet hang det et bilde av ham, og en dobbeltside fra en avis.

Ejersbo var død. Han døde som 40-åring av kreft. Det var nylig skjedd da jeg var i bokhandelen for å se hva annet enn den fantastiske romanen Nordkraft han hadde skrevet. Det lå en novellesamling på bordet, ved siden av Nordkraft, og boka det var aller flest eksemplarer av, var hans foreløpig siste, Eksil. Jeg sier foreløpig siste, fordi det sto i nekrologen at før Ejersbo døde, så leverte han manus til to romaner. Eksil var den første av disse to, og det skulle komme enda en til høsten.

Jeg leste Nordkraft for noen år siden, jeg husker ikke hvorfor jeg tok den opp, kanskje var det fordi jeg visste det var en dansk film som var basert på den, så jeg ville lese den først, kanskje var det bare enda et bokvalg på måfå som viste seg å skulle bety en hel verden for meg. Boka er delt inn i tre deler, og den tar for seg Maria som er pusherfrau, Allan som har rømt på sjøen og så blitt utsatt for en ulykke, og siden nøstes historien om Steso opp, og historiene foregår i samme by, samme verden, i samme miljø, og felles for dem alle, felles for alle historiene til Ejersbo er kanskje at han ser menneskene. At han skriver om alt det skitne, fæle, urettferdige, triste, hverdagslige, glade, påvirkede, kjedelige og fantastiske ved livet, og at han gjør det som om han kjente og vokste opp sammen med alle han skriver om, enten de er narkomane, prostituerte, streite, i villrede eller akkurat som deg og meg.

"Jakob Ejersbos bøger handlede først og fremmest, som Carsten Jensen udtrykte det, om at turde udsætte sig for livet." skrev de i nekrologen som ble trykket i Berlingske Tidende kort etter hans død.

Jeg satt i en sofa på Deichmanske bibliotek, jeg hadde noe tid å slå i hjel, det var sommer utenfor, og jeg ville inn i skyggen, jeg ble sittende i denne sofaen og lese i flere timer denne ettermiddagen, og da jeg lukket boka, rant tårene nedover kinnene mine og jeg endte opp med å gi bort den boka til veldig mange av de som betyr og har betydd noe for meg siden. Jeg vet ikke om de leste den, men den dagen de kommer over den i en støvete flytte-eske igjen, så håper jeg de tar den opp og leser den da.

Jeg sto i København, en pose med Dan Turèll-bøker i den ene hånda og ingenting i den andre, og foran meg så jeg på et bilde av denne mannen som, da han fikk beskjed om at han hadde kreft, bestemte seg for å skrive. Skrive mer. Gi noe mer. Aldri gi seg. Ikke før han måtte. Begge romanene er nå ute i Danmark, om de blir oversatt til norsk, det vet jeg ikke. Aschehoug tok seg Nordkraft, men den solgte ikke så godt, så kanskje de ikke tør å oversette flere.

Det burde de.

Så har du fem timer til overs, i dag eller i morgen. Gå på biblioteket og finn hylla med E for Ejersbo, sett deg ned der, eller lån den med deg når du går.

Tre av Kristoffer Schaugs teknikker for å holde ut tilværelsen

1. Jeg er ikke redd for å dø. Skulle det butte imot på et eller annet kan jeg altid sette meg ned og tenke: "okay, hva er det verste som kan skje?" At jeg skulle dø? Da er det strengt tatt heller ikke noen krise, for det er jeg ikke redd for.

2. Det eneste som alltid hjelper er å lage noe. Jeg er aldri mer deprimert enn hvis det er lenge siden jeg har laget noe. Det er akkurat som om jeg ikke kan forsvare min egen eksistens hvis jeg ikke produserer. En låt, noen tekstlinjer, et radioprogram, hva som helst. Folk trenger ikke se det heller, bare jeg får dokumentert det selv. Leiligheten min er proppfull av små notisblokker med halvskrevet rabbel og små diktafonkassetter med uferdige låter. Bare jeg klarer å få laget noe, så pleier ting stort sett å løse seg.

3. Jeg har ingen fornemmelse av tid. Et eller annet sted på veien har jeg rett og slett mistet den. Jeg vet hva jeg ikke har gjort, med andre ord det jeg skal, så jeg flytter meg kontinuerlig forover, med det som har vært, det glemmer jeg. Eller, det er ikke helt riktig det heller, for jeg husker stort sett hva jeg har gjort. Jeg vet bare ikke når. Hvis noen spør meg hva jeg gjorde for en uke siden, så må jeg gjette. Eller bla i den 7. sansen min. Alt jeg angrer på blir dermed på en måte borte. Det befinner seg liksom på samme sted. Før. I den store haugen av alt som har vært, og som jeg aldri behøver å befatte meg med igjen. De to første punktene har jeg ingen problemer med, men disse tidsgreiene er vanskelige. Det får meg til å føle meg dum. Eller jålete. "Du huskker når det var?" Nei, jeg gjør ikke det. Jeg har gjort så mye jeg angrer på at hjernen min har valgt å kapsle all fortid inn i det samme datoløse vakuumet. Jeg kunne kanskje ha snudd det for en ti-tolv år siden, men nå har det gått så langt at jeg rett og slett ikke orker å prøve engang.

(Fra den flotte boka På vegne av venner)

For alle de som tør

For alle de som våkner om morgenen og prøver igjen, enten det gjelder kjærlighet eller jobb eller noe de gjerne vil gjøre, men som de ikke får til, eller ikke fikk til første gangen, for alle de som ikke gir opp, for alle de som trøster seg med potetgull eller øl eller is rett fra boksen eller en tv-serie-boks som snurrer og går døgnet rundt med gamle replikker fra gamle tv-serier du så på da du var 17, 18, 19, da alt var annerledes, for å ikke gå og legge seg om natta fordi du savner noen, for alle de som lager mixtapes de ikke tør å sende, send dem likevel, for alle de som skriver break up-rules i dagboka si og ikke følger dem dagen etterpå, for alle de som gjør det igjen, og igjen, og igjen, og igjen.