Patrick Swayze

Patrick Swayze døde for noen dager siden. For noen år siden var jeg 11, og da var jeg forelska i ham. Jeg så Dirty Dancing hver dag, kanskje ikke hele filmen, men i hvert fall slutten av filmen, før skolen. Jeg sto opp tidlig så jeg rakk å se at han sa: Nobody puts Baby in a corner. Også dansa de.

Jeg var i London for noen år siden. Patrick visste ikke at han hadde kreft. Jeg bodde på et vandrerhjem like ved Picadilly Circus, rett ved siden av faktisk, og like ved var det et teater der de hadde satt opp “Guys and dolls”. Ewan McGregor spilte i det en liten stund, og året etter at han spilte, så var det altså Patrick som spilte hovedrollen. Det sto alltid hylende jenter ved bakveien til teateret. Jeg kom til London alene, jeg hadde tatt toget. Venninnen jeg skulle være der sammen med kom med fly noen timer etter meg, og jeg sto og ventet på henne utenfor en Donut-sjappe like ved teateret. Jeg hadde gått forbi de hylende jentene som sto og ropte navnet til Patrick. Jeg sto alene ved Donut-sjappa og hadde vært alene i London i noen timer. Og så stopper det en sort bil rett foran meg, og ut kommer ingen ringere enn Patrick Swayze, høy og tynn og dritkjekk, og hyggelig, for jeg står der helt alene og måper når jeg ser ham, og han sier hei til meg og hei til en som holder opp en tydeligvis hemmelig dør til teateret for ham, også forsvinner han inn en dør og blir borte.



Og nå er han død. Men da jeg var 11 år så var han levende, selv om han bare var på en tv-skjerm, og han sa hei til meg en gang. Helt på ordentlig. Han tok solbrillene sine ned på nesa og så på meg og sa hei, og så forsvant han inn en dør, og nå er han død. Han var like kjekk som noen og førti, eller hva vet jeg, femtiåring som da han spilte i Dirty Dancing, han var sikkert utrolig søt mot kona si, Lisa, gjennom hele ekteskapet deres, og han var min første forelskelse.

(500) DAYS OF SUMMER

"I love The Smiths," sier Summer til Tom i heisen, og etter en kort samtale er alt han klarer å si "Holy shit..." idet hun går ut døra, og så er det i gang, forelskelsen i Summer, den kuleste tjejen på jobb, den fineste jenta i byen, den beste dama i verden. Tom vokste opp og trodde på at livet hans ikke ville bli fullkomment før han møtte den ene som skulle hjelpe ham å få det til. Summer delte ikke denne overbevisningen. Og her har vi plottet for årets fineste film.

Selve filmen begynner når Tom og Summer har gjort det slutt. Han bestemmer seg for at han ikke vil komme over henne, han vil ha henne tilbake. Har vi ikke alle bestemt oss for det en gang? Minner fra de første ukene deres sammen blandes med nåtiden der han ikke har sett Summer siden de gjorde det slutt på en kafé over en tallerken halvgode pannekaker.

For det var fint en gang, var det ikke? Er det ikke derfor vi aldri gir slipp? Er det ikke derfor vi klamrer oss til minnene av alt det som en gang var, alle gangene vi lo så vi ikke klarte å stoppe, alle gangene vi gikk tur og hånden hans eller hennes streifet vår og ga oss gåsehud, alle gangene vi våknet ved siden av dette mennesket og kjente lukten av det og tenkte at vi ville våkne her resten av vårt liv. Etter altfor mange dager, måneder, og jeg er redd for å si det, men jeg gjør det allikevel; år med å aldri klare å gi slipp, så jeg altså denne filmen. Jeg så togturen deres der de ler over en kopp kaffe den første gangen de ser hverandre etter bruddet, jeg så Tom sitte på en benk i parken der de pleide å gå sammen, alene, jeg så filmen som kan trøste selv den tristeste jenta eller gutten du kjenner og om Tom klarer å få Summer tilbake igjen eller ikke, det er ikke viktig, det viktige er alt han finner på veien til dette.

For det finnes så mange andre fine ting enn alt det du gjorde med den som har betydd mest for deg. Jeg synes ikke man skal glemme det, jeg synes ikke man skal glemme noe, men jeg synes man skal se denne filmen både for å huske det fine, det triste og alt det som er i mellom. Alle regnværsdagene der du kanskje ikke ble klissvåt, men bare litt, alle de grå dagene der dere kanskje ikke snakka så mye sammen, og det var ikke hver søndag dere gikk i bruktbutikker sammen og så på gamle skiver, men noen, ikke sant, noen få. Og man skal huske den første gangen man så personen, enten man falt ved første blikk eller tenkte at han eller hun var litt rar, men siden fant ut hvor feil man tok.

Dette er en film om alle de øyeblikkene, de i starten, de i midten, de i slutten, selv om slutten ikke er her ennå. Det er en film om kjærlighet, selv om det kanskje ikke er en kjærlighetshistorie. Det er en film som kommer akkurat idet høsten tar til for fullt, i slutten av oktober, og du bør ta med deg enten bare deg selv, den du liker best eller en du tror du kanskje kan like en gang for å se den.



(Alle bildene er fra filmen, jeg har ikke tatt et eneste ett selv.)