onsdag 11. november 2009

En dag i København


Jeg var i København i fjor vår, for å spise god mat, gå i bokhandeler og se etter bøker av Dan Turèll og Jakob Ejersbo og kjøpe noen skiver hos TP Musikmarked. Jeg elsker København. Om jeg noen gang tør å flytte fra Oslo, så tror jeg København vil være stedet jeg flytter til.

Det var sol og jeg fant noen bøker av Dan Turèll på Biblioteksutsalget ved det runde tårn, og så gikk jeg nedover mot Strøget igjen. Der har de en stor bokhandel som jeg gikk inn i for å prøve å finne noe av Ejersbo. De har store bunker med bøker på bord rundt om i butikken, nesten ingenting annet enn bøker selger de. Et av bordene innerst i butikken var dekket av bøker av nettopp Ejersbo. Over bordet hang det et bilde av ham, og en dobbeltside fra en avis.

Ejersbo var død. Han døde som 40-åring av kreft. Det var nylig skjedd da jeg var i bokhandelen for å se hva annet enn den fantastiske romanen Nordkraft han hadde skrevet. Det lå en novellesamling på bordet, ved siden av Nordkraft, og boka det var aller flest eksemplarer av, var hans foreløpig siste, Eksil. Jeg sier foreløpig siste, fordi det sto i nekrologen at før Ejersbo døde, så leverte han manus til to romaner. Eksil var den første av disse to, og det skulle komme enda en til høsten.

Jeg leste Nordkraft for noen år siden, jeg husker ikke hvorfor jeg tok den opp, kanskje var det fordi jeg visste det var en dansk film som var basert på den, så jeg ville lese den først, kanskje var det bare enda et bokvalg på måfå som viste seg å skulle bety en hel verden for meg. Boka er delt inn i tre deler, og den tar for seg Maria som er pusherfrau, Allan som har rømt på sjøen og så blitt utsatt for en ulykke, og siden nøstes historien om Steso opp, og historiene foregår i samme by, samme verden, i samme miljø, og felles for dem alle, felles for alle historiene til Ejersbo er kanskje at han ser menneskene. At han skriver om alt det skitne, fæle, urettferdige, triste, hverdagslige, glade, påvirkede, kjedelige og fantastiske ved livet, og at han gjør det som om han kjente og vokste opp sammen med alle han skriver om, enten de er narkomane, prostituerte, streite, i villrede eller akkurat som deg og meg.

"Jakob Ejersbos bøger handlede først og fremmest, som Carsten Jensen udtrykte det, om at turde udsætte sig for livet." skrev de i nekrologen som ble trykket i Berlingske Tidende kort etter hans død.

Jeg satt i en sofa på Deichmanske bibliotek, jeg hadde noe tid å slå i hjel, det var sommer utenfor, og jeg ville inn i skyggen, jeg ble sittende i denne sofaen og lese i flere timer denne ettermiddagen, og da jeg lukket boka, rant tårene nedover kinnene mine og jeg endte opp med å gi bort den boka til veldig mange av de som betyr og har betydd noe for meg siden. Jeg vet ikke om de leste den, men den dagen de kommer over den i en støvete flytte-eske igjen, så håper jeg de tar den opp og leser den da.

Jeg sto i København, en pose med Dan Turèll-bøker i den ene hånda og ingenting i den andre, og foran meg så jeg på et bilde av denne mannen som, da han fikk beskjed om at han hadde kreft, bestemte seg for å skrive. Skrive mer. Gi noe mer. Aldri gi seg. Ikke før han måtte. Begge romanene er nå ute i Danmark, om de blir oversatt til norsk, det vet jeg ikke. Aschehoug tok seg Nordkraft, men den solgte ikke så godt, så kanskje de ikke tør å oversette flere.

Det burde de.

Så har du fem timer til overs, i dag eller i morgen. Gå på biblioteket og finn hylla med E for Ejersbo, sett deg ned der, eller lån den med deg når du går.

lørdag 31. oktober 2009

Tre av Kristoffer Schaugs teknikker for å holde ut tilværelsen

1. Jeg er ikke redd for å dø. Skulle det butte imot på et eller annet kan jeg altid sette meg ned og tenke: "okay, hva er det verste som kan skje?" At jeg skulle dø? Da er det strengt tatt heller ikke noen krise, for det er jeg ikke redd for.

2. Det eneste som alltid hjelper er å lage noe. Jeg er aldri mer deprimert enn hvis det er lenge siden jeg har laget noe. Det er akkurat som om jeg ikke kan forsvare min egen eksistens hvis jeg ikke produserer. En låt, noen tekstlinjer, et radioprogram, hva som helst. Folk trenger ikke se det heller, bare jeg får dokumentert det selv. Leiligheten min er proppfull av små notisblokker med halvskrevet rabbel og små diktafonkassetter med uferdige låter. Bare jeg klarer å få laget noe, så pleier ting stort sett å løse seg.

3. Jeg har ingen fornemmelse av tid. Et eller annet sted på veien har jeg rett og slett mistet den. Jeg vet hva jeg ikke har gjort, med andre ord det jeg skal, så jeg flytter meg kontinuerlig forover, med det som har vært, det glemmer jeg. Eller, det er ikke helt riktig det heller, for jeg husker stort sett hva jeg har gjort. Jeg vet bare ikke når. Hvis noen spør meg hva jeg gjorde for en uke siden, så må jeg gjette. Eller bla i den 7. sansen min. Alt jeg angrer på blir dermed på en måte borte. Det befinner seg liksom på samme sted. Før. I den store haugen av alt som har vært, og som jeg aldri behøver å befatte meg med igjen. De to første punktene har jeg ingen problemer med, men disse tidsgreiene er vanskelige. Det får meg til å føle meg dum. Eller jålete. "Du huskker når det var?" Nei, jeg gjør ikke det. Jeg har gjort så mye jeg angrer på at hjernen min har valgt å kapsle all fortid inn i det samme datoløse vakuumet. Jeg kunne kanskje ha snudd det for en ti-tolv år siden, men nå har det gått så langt at jeg rett og slett ikke orker å prøve engang.

(Fra den flotte boka På vegne av venner)

torsdag 29. oktober 2009

For alle de som tør



For alle de som våkner om morgenen og prøver igjen, enten det gjelder kjærlighet eller jobb eller noe de gjerne vil gjøre, men som de ikke får til, eller ikke fikk til første gangen, for alle de som ikke gir opp, for alle de som trøster seg med potetgull eller øl eller is rett fra boksen eller en tv-serie-boks som snurrer og går døgnet rundt med gamle replikker fra gamle tv-serier du så på da du var 17, 18, 19, da alt var annerledes, for å ikke gå og legge seg om natta fordi du savner noen, for alle de som lager mixtapes de ikke tør å sende, send dem likevel, for alle de som skriver break up-rules i dagboka si og ikke følger dem dagen etterpå, for alle de som gjør det igjen, og igjen, og igjen, og igjen.

onsdag 28. oktober 2009

Hang on, move on, go on, drive on, keep moving

If you ever pass by where I used to live
And should you bump into the man I was with
Back when I didn't know what to believe
Please, will you tell him from me
That I loved him with every beat of my heart
I trembled with longing when we were apart
Oh, I'd ache to pull him in close
And I don't think he knows

- "He doesn't know you"

Tina Dickow har sluppet sin nye skive, A beginning, A detour, An open ending, en trilogi av tre EP'er som opprinnelig var ment til å slippes som nettopp tre forskjellige EP'er og selges på turneene hennes, som en gave til de trofaste fansene, de som møtte opp hver gang, de som var med henne på tur.

Jeg hørte først om Tina Dickow da S var på besøk, en gang i 2006, han hadde vært på konsert med henne og hun hadde sagt gratulerer med dagen til ham fra scenen, for vennene hans hadde klart å få tak i henne. Han spilte sangen "Room with a view" for meg, spor 8 fra skiva Notes. Jeg hørte heldigvis ikke på teksten der og da, hun synger at hun fortsatt elsker en hun ikke lenger er sammen med, en hun tenker på når sola går ned, når hun sitter i leiligheten sin og ser utover byen hun bor i, menneskene som går til og fra jobb, som sykler forbi, himmelen som glir fra dag til natt, med et glass rødvin ved siden av seg tenker hun på alt som ikke lenger er, og om han tar med seg noen andre dit de pleide å dra.

But what's a man without a past
We love him for lies
And then we try to break him down
To make it last

- "Room with a view"

Men jeg har hørt mye på den siden. Mens jeg selv har sittet i vinduer rundt omkring og sett på alle andres liv, prøvd å skrive noe om mitt eget, stirret ut av bussvinduer på vei hjem fra København og vekk fra S, bort fra alt som en gang var noe, og som nå bare er et ingenting.

You stand in the doorway
with a bag full of words that you can't say

- "Everybody knows"

Tina Dickow synger om å stå i regnet og vente på trikken, om forholdene vi kommer til å oppleve, om å krangle om natten og ikke sove, og heller ikke snakke sammen, om å stirre i veggen og vite at den andre også er våken, akkurat som deg, hun synger om hvor vanskelig hverdagen kan være, og samtidig om hvor lite hverdagslig den kan kjennes ut til tider, hun synger om å kjøre drosje mens man hører regnet tappe på rutene og biltaket, om å være alene i Paris og ikke vite om man skal dra hjem igjen til den man ikke vet om man elsker eller ikke, om at en jente ikke kan overleve på fine møbler og dikt, at det må noe mer til, noe mer, hele tiden noe mer.

Where does it go, my love
A mere song that echoes
from the rooftops above

- "The City"

fredag 16. oktober 2009

Hverdagshelter

Dette ble opprinnelig publisert på bokmerker-bloggen der jeg er stolt redaksjonsmedlem.



Miranda July er en filmskaper, performance-kunstner og forfatter (og sikkert mye mer) fra California. Hun er kanskje en av mine aller største helter og i dag tenkte jeg at jeg skulle vise dere bare en brøkdel av grunnene til hvorfor.

Jeg oppdaget Miranda July gjennom en youtube-video på en blogg, den var fra filmen hennes Me and you and everyone we know, som er en av de vakreste filmene jeg hittil har sett. Den handler om helt vanlige og samtidig helt unike mennesker, noe jeg mener beskriver akkurat hva Miranda hele tiden prøver å portrettere i det hun gjør. Alle de rare historiene som finnes her i verden, som man kanskje ikke tenker over eller ser, men som er der like fullt. Alle de quirky vanene til hun dama du ser på butikken hver dag, alle historiene om hvem naboen din har kysset, alle barndomsdrømmene til hun sinte rektoren du husker fra barneskolen eller videregående, de buss-sjåføren din tenker på før han sovner.
If you are sad, ask yourself why you are sad. Then pick up the phone and call someone and tell him or her the answer to the question. If you don’t know anyone, call the operator and tell him or her. Most people don’t know that the operator has to listen, it is a law. Also, the postman is not allowed to go inside your house, but you can talk to him on public property for up to four minutes or until he wants to go, whichever comes first. – Fra novellen “The shared patio”

Ordene ”magic” og ”wonderful” dukker ofte opp i sammenheng med Miranda July i diverse anmeldelser og omtaler i utlandet, enda July har holdt seg til tilsynelatende realistiske settinger i alt hun hittil har gjort. Allikevel er det forståelig at ordene brukes om henne, for hun skriver historier som allikevel høres utrolige ut. I novellesamlingen No one belongs here more than you (på norsk: Ingen hører til her mer enn du, CappelenDamm 2008) er det blant annet en novelle om et svømmekurs for voksne, der de ikke øver i basseng, men på kjøkkengulvet til svømmelæreren, noen ganger får de en bolle med vann foran munnen for å øve på å løfte hodet for å puste.
And why had Deb’s last boyfriend dumped her?
- I dumped him

- Maybe you didn’t French-kiss him enough?

- I promise you, that wasn’t it

- Tell me how many times a day you kissed, and I’ll say if it was enough

- Four hundred

- Not enough. -Fra novellen How to tell stories to children



Boka kom med flere forskjellige forsider og covere, det norske er gult med bare skrift, likt det amerikanske som kom i gult og rosa, du kunne velge, så kom pocketversjonen med både gult og rosa, men i England ble den utgitt med et annet cover, og det var den jeg kjøpte en gang i 2007. På forsiden er det en ung jente som ligger med hodet nedi en pute. Jeg synes det beskriver mange av bokas historier godt, kanskje også følelsen man innimellom får når man leser. For det er triste historier, historier om mennesker som er ensomme, triste, har kjærlighetssorg, er sinte, bitre eller bare forsiktige, for forsiktige for sitt eget beste, og vi har det kanskje alle sånn en gang i blant. Og hva er det da som hjelper? Ingenting, kanskje. Eller kakao. Eller å ringe en venn. Eller å lese en fin bok. Eller, rett og slett, å skrike ned i puta si, som man gjorde da man var 14. Jeg sier ikke at det går over, jeg sier bare at det blir bedre.

Og jeg tror det er det Miranda July hele tiden prøver å fortelle oss også. Det blir bedre. Alt blir bedre. Og du er ikke alene.

tirsdag 6. oktober 2009

Dagens heltinne

Man blogger, også prøver man å slutte, også tenker man: hva er det lov å blogge om hvis man ikke skal utlevere seg selv på det store internettet? Det er lov å blogge om litteratur, det er lov å blogge om filmer, det er lov å blogge om musikk, også er det lov å blogge om helter. Og alt dette blir jo om meg selv, om hva jeg har tenkt etter å ha opplevd musikken, filmen eller litteraturen, for ikke å snakke om mine tanker om helten. Men samtidig blir det litt mer enn bare navlebeskuende. Litt utover det, det begynner kanskje her hos meg, men så prøver jeg å gi noe tilbake.

En annen som gjør dette, og som har gjort det lenge, er The Boring Store. Jeg har lest den bloggen i, ja, hva er det nå, to-tre år? Og jeg har tenkt ja, yes, faen ja, eller HELL YEAH! som jeg kanskje hadde sagt om jeg var fra USA og het Bruce Willis, eller Jay-Z. Her er det historier som er lange og korte, historier som er bare bilder og en overskrift eller lange utdrag fra både egne og andres bøker, her er det spørsmål og svar om de store og små tinga i livet og jeg kan til og med huske å ha sett en video av forfatterinnen av bloggen der hun bader i iskaldt fjellvann en sommer. Det fine med The Boring Store er også at det er så mange gjester der. Som om The Boring Store var nettopp en butikk, også stikker det fine folk innom i ny og ne, noen sier hei, noen legger igjen et bilde, noen drikker en kopp kaffe eller legger igjen en bok. Også går de kanskje igjen, og butikken er tom, ei lita stund. Men The Boring Store er alt annet enn kjedelig, og derfor er Linda Klakken min heltinne.

Hvem er favorittforfatteren din? spør folk, og jeg kan svare mange av heltene mine, og mange reagerer på at det ikke er så mange damer der. Liker du ikke damer som skriver? spør de, og det er da jeg løfter vinglasset eller saltstengene eller ølen eller saftglasset og sier at favorittforfatteren min, hun har ikke gitt ut boka si enda, men hun har en blogg, da. Også skriver jeg ned adressen på en serviett eller jeg ber om nummeret til personen og sender en melding, eller jeg tar en penn og skriver adressen på hånda til vedkommende, og så snakker vi videre, om løst og fast, litteratur og musikk, til vi går hjem igjen.

Forhåpentligvis kommer snart boka, bøkene, men i mellomtida bør dere kose dere med bloggen, og jeg synes ikke det er noe mindre verdt.

fredag 25. september 2009

Patrick Swayze

Patrick Swayze døde for noen dager siden. For noen år siden var jeg 11, og da var jeg forelska i ham. Jeg så Dirty Dancing hver dag, kanskje ikke hele filmen, men i hvert fall slutten av filmen, før skolen. Jeg sto opp tidlig så jeg rakk å se at han sa: Nobody puts Baby in a corner. Også dansa de.

Jeg var i London for noen år siden. Patrick visste ikke at han hadde kreft. Jeg bodde på et vandrerhjem like ved Picadilly Circus, rett ved siden av faktisk, og like ved var det et teater der de hadde satt opp “Guys and dolls”. Ewan McGregor spilte i det en liten stund, og året etter at han spilte, så var det altså Patrick som spilte hovedrollen. Det sto alltid hylende jenter ved bakveien til teateret. Jeg kom til London alene, jeg hadde tatt toget. Venninnen jeg skulle være der sammen med kom med fly noen timer etter meg, og jeg sto og ventet på henne utenfor en Donut-sjappe like ved teateret. Jeg hadde gått forbi de hylende jentene som sto og ropte navnet til Patrick. Jeg sto alene ved Donut-sjappa og hadde vært alene i London i noen timer. Og så stopper det en sort bil rett foran meg, og ut kommer ingen ringere enn Patrick Swayze, høy og tynn og dritkjekk, og hyggelig, for jeg står der helt alene og måper når jeg ser ham, og han sier hei til meg og hei til en som holder opp en tydeligvis hemmelig dør til teateret for ham, også forsvinner han inn en dør og blir borte.



Og nå er han død. Men da jeg var 11 år så var han levende, selv om han bare var på en tv-skjerm, og han sa hei til meg en gang. Helt på ordentlig. Han tok solbrillene sine ned på nesa og så på meg og sa hei, og så forsvant han inn en dør, og nå er han død. Han var like kjekk som noen og førti, eller hva vet jeg, femtiåring som da han spilte i Dirty Dancing, han var sikkert utrolig søt mot kona si, Lisa, gjennom hele ekteskapet deres, og han var min første forelskelse.

onsdag 23. september 2009

(500) DAYS OF SUMMER

"I love The Smiths," sier Summer til Tom i heisen, og etter en kort samtale er alt han klarer å si "Holy shit..." idet hun går ut døra, og så er det i gang, forelskelsen i Summer, den kuleste tjejen på jobb, den fineste jenta i byen, den beste dama i verden. Tom vokste opp og trodde på at livet hans ikke ville bli fullkomment før han møtte den ene som skulle hjelpe ham å få det til. Summer delte ikke denne overbevisningen. Og her har vi plottet for årets fineste film.

Selve filmen begynner når Tom og Summer har gjort det slutt. Han bestemmer seg for at han ikke vil komme over henne, han vil ha henne tilbake. Har vi ikke alle bestemt oss for det en gang? Minner fra de første ukene deres sammen blandes med nåtiden der han ikke har sett Summer siden de gjorde det slutt på en kafé over en tallerken halvgode pannekaker.

For det var fint en gang, var det ikke? Er det ikke derfor vi aldri gir slipp? Er det ikke derfor vi klamrer oss til minnene av alt det som en gang var, alle gangene vi lo så vi ikke klarte å stoppe, alle gangene vi gikk tur og hånden hans eller hennes streifet vår og ga oss gåsehud, alle gangene vi våknet ved siden av dette mennesket og kjente lukten av det og tenkte at vi ville våkne her resten av vårt liv. Etter altfor mange dager, måneder, og jeg er redd for å si det, men jeg gjør det allikevel; år med å aldri klare å gi slipp, så jeg altså denne filmen. Jeg så togturen deres der de ler over en kopp kaffe den første gangen de ser hverandre etter bruddet, jeg så Tom sitte på en benk i parken der de pleide å gå sammen, alene, jeg så filmen som kan trøste selv den tristeste jenta eller gutten du kjenner og om Tom klarer å få Summer tilbake igjen eller ikke, det er ikke viktig, det viktige er alt han finner på veien til dette.

For det finnes så mange andre fine ting enn alt det du gjorde med den som har betydd mest for deg. Jeg synes ikke man skal glemme det, jeg synes ikke man skal glemme noe, men jeg synes man skal se denne filmen både for å huske det fine, det triste og alt det som er i mellom. Alle regnværsdagene der du kanskje ikke ble klissvåt, men bare litt, alle de grå dagene der dere kanskje ikke snakka så mye sammen, og det var ikke hver søndag dere gikk i bruktbutikker sammen og så på gamle skiver, men noen, ikke sant, noen få. Og man skal huske den første gangen man så personen, enten man falt ved første blikk eller tenkte at han eller hun var litt rar, men siden fant ut hvor feil man tok.

Dette er en film om alle de øyeblikkene, de i starten, de i midten, de i slutten, selv om slutten ikke er her ennå. Det er en film om kjærlighet, selv om det kanskje ikke er en kjærlighetshistorie. Det er en film som kommer akkurat idet høsten tar til for fullt, i slutten av oktober, og du bør ta med deg enten bare deg selv, den du liker best eller en du tror du kanskje kan like en gang for å se den.



(Alle bildene er fra filmen, jeg har ikke tatt et eneste ett selv.)