(500) DAYS OF SUMMER

"I love The Smiths," sier Summer til Tom i heisen, og etter en kort samtale er alt han klarer å si "Holy shit..." idet hun går ut døra, og så er det i gang, forelskelsen i Summer, den kuleste tjejen på jobb, den fineste jenta i byen, den beste dama i verden. Tom vokste opp og trodde på at livet hans ikke ville bli fullkomment før han møtte den ene som skulle hjelpe ham å få det til. Summer delte ikke denne overbevisningen. Og her har vi plottet for årets fineste film.

Selve filmen begynner når Tom og Summer har gjort det slutt. Han bestemmer seg for at han ikke vil komme over henne, han vil ha henne tilbake. Har vi ikke alle bestemt oss for det en gang? Minner fra de første ukene deres sammen blandes med nåtiden der han ikke har sett Summer siden de gjorde det slutt på en kafé over en tallerken halvgode pannekaker.

For det var fint en gang, var det ikke? Er det ikke derfor vi aldri gir slipp? Er det ikke derfor vi klamrer oss til minnene av alt det som en gang var, alle gangene vi lo så vi ikke klarte å stoppe, alle gangene vi gikk tur og hånden hans eller hennes streifet vår og ga oss gåsehud, alle gangene vi våknet ved siden av dette mennesket og kjente lukten av det og tenkte at vi ville våkne her resten av vårt liv. Etter altfor mange dager, måneder, og jeg er redd for å si det, men jeg gjør det allikevel; år med å aldri klare å gi slipp, så jeg altså denne filmen. Jeg så togturen deres der de ler over en kopp kaffe den første gangen de ser hverandre etter bruddet, jeg så Tom sitte på en benk i parken der de pleide å gå sammen, alene, jeg så filmen som kan trøste selv den tristeste jenta eller gutten du kjenner og om Tom klarer å få Summer tilbake igjen eller ikke, det er ikke viktig, det viktige er alt han finner på veien til dette.

For det finnes så mange andre fine ting enn alt det du gjorde med den som har betydd mest for deg. Jeg synes ikke man skal glemme det, jeg synes ikke man skal glemme noe, men jeg synes man skal se denne filmen både for å huske det fine, det triste og alt det som er i mellom. Alle regnværsdagene der du kanskje ikke ble klissvåt, men bare litt, alle de grå dagene der dere kanskje ikke snakka så mye sammen, og det var ikke hver søndag dere gikk i bruktbutikker sammen og så på gamle skiver, men noen, ikke sant, noen få. Og man skal huske den første gangen man så personen, enten man falt ved første blikk eller tenkte at han eller hun var litt rar, men siden fant ut hvor feil man tok.

Dette er en film om alle de øyeblikkene, de i starten, de i midten, de i slutten, selv om slutten ikke er her ennå. Det er en film om kjærlighet, selv om det kanskje ikke er en kjærlighetshistorie. Det er en film som kommer akkurat idet høsten tar til for fullt, i slutten av oktober, og du bør ta med deg enten bare deg selv, den du liker best eller en du tror du kanskje kan like en gang for å se den.



(Alle bildene er fra filmen, jeg har ikke tatt et eneste ett selv.)