Patrick Swayze døde for noen dager siden. For noen år siden var jeg 11, og da var jeg forelska i ham. Jeg så Dirty Dancing hver dag, kanskje ikke hele filmen, men i hvert fall slutten av filmen, før skolen. Jeg sto opp tidlig så jeg rakk å se at han sa: Nobody puts Baby in a corner. Også dansa de.
Jeg var i London for noen år siden. Patrick visste ikke at han hadde kreft. Jeg bodde på et vandrerhjem like ved Picadilly Circus, rett ved siden av faktisk, og like ved var det et teater der de hadde satt opp “Guys and dolls”. Ewan McGregor spilte i det en liten stund, og året etter at han spilte, så var det altså Patrick som spilte hovedrollen. Det sto alltid hylende jenter ved bakveien til teateret. Jeg kom til London alene, jeg hadde tatt toget. Venninnen jeg skulle være der sammen med kom med fly noen timer etter meg, og jeg sto og ventet på henne utenfor en Donut-sjappe like ved teateret. Jeg hadde gått forbi de hylende jentene som sto og ropte navnet til Patrick. Jeg sto alene ved Donut-sjappa og hadde vært alene i London i noen timer. Og så stopper det en sort bil rett foran meg, og ut kommer ingen ringere enn Patrick Swayze, høy og tynn og dritkjekk, og hyggelig, for jeg står der helt alene og måper når jeg ser ham, og han sier hei til meg og hei til en som holder opp en tydeligvis hemmelig dør til teateret for ham, også forsvinner han inn en dør og blir borte.
Og nå er han død. Men da jeg var 11 år så var han levende, selv om han bare var på en tv-skjerm, og han sa hei til meg en gang. Helt på ordentlig. Han tok solbrillene sine ned på nesa og så på meg og sa hei, og så forsvant han inn en dør, og nå er han død. Han var like kjekk som noen og førti, eller hva vet jeg, femtiåring som da han spilte i Dirty Dancing, han var sikkert utrolig søt mot kona si, Lisa, gjennom hele ekteskapet deres, og han var min første forelskelse.
