Hang on, move on, go on, drive on, keep moving

If you ever pass by where I used to live
And should you bump into the man I was with
Back when I didn't know what to believe
Please, will you tell him from me
That I loved him with every beat of my heart
I trembled with longing when we were apart
Oh, I'd ache to pull him in close
And I don't think he knows

- "He doesn't know you"

Tina Dickow har sluppet sin nye skive, A beginning, A detour, An open ending, en trilogi av tre EP'er som opprinnelig var ment til å slippes som nettopp tre forskjellige EP'er og selges på turneene hennes, som en gave til de trofaste fansene, de som møtte opp hver gang, de som var med henne på tur.

Jeg hørte først om Tina Dickow da S var på besøk, en gang i 2006, han hadde vært på konsert med henne og hun hadde sagt gratulerer med dagen til ham fra scenen, for vennene hans hadde klart å få tak i henne. Han spilte sangen "Room with a view" for meg, spor 8 fra skiva Notes. Jeg hørte heldigvis ikke på teksten der og da, hun synger at hun fortsatt elsker en hun ikke lenger er sammen med, en hun tenker på når sola går ned, når hun sitter i leiligheten sin og ser utover byen hun bor i, menneskene som går til og fra jobb, som sykler forbi, himmelen som glir fra dag til natt, med et glass rødvin ved siden av seg tenker hun på alt som ikke lenger er, og om han tar med seg noen andre dit de pleide å dra.

But what's a man without a past
We love him for lies
And then we try to break him down
To make it last

- "Room with a view"

Men jeg har hørt mye på den siden. Mens jeg selv har sittet i vinduer rundt omkring og sett på alle andres liv, prøvd å skrive noe om mitt eget, stirret ut av bussvinduer på vei hjem fra København og vekk fra S, bort fra alt som en gang var noe, og som nå bare er et ingenting.

You stand in the doorway
with a bag full of words that you can't say

- "Everybody knows"

Tina Dickow synger om å stå i regnet og vente på trikken, om forholdene vi kommer til å oppleve, om å krangle om natten og ikke sove, og heller ikke snakke sammen, om å stirre i veggen og vite at den andre også er våken, akkurat som deg, hun synger om hvor vanskelig hverdagen kan være, og samtidig om hvor lite hverdagslig den kan kjennes ut til tider, hun synger om å kjøre drosje mens man hører regnet tappe på rutene og biltaket, om å være alene i Paris og ikke vite om man skal dra hjem igjen til den man ikke vet om man elsker eller ikke, om at en jente ikke kan overleve på fine møbler og dikt, at det må noe mer til, noe mer, hele tiden noe mer.

Where does it go, my love
A mere song that echoes
from the rooftops above

- "The City"

Hverdagshelter

Dette ble opprinnelig publisert på bokmerker-bloggen der jeg er stolt redaksjonsmedlem.



Miranda July er en filmskaper, performance-kunstner og forfatter (og sikkert mye mer) fra California. Hun er kanskje en av mine aller største helter og i dag tenkte jeg at jeg skulle vise dere bare en brøkdel av grunnene til hvorfor.

Jeg oppdaget Miranda July gjennom en youtube-video på en blogg, den var fra filmen hennes Me and you and everyone we know, som er en av de vakreste filmene jeg hittil har sett. Den handler om helt vanlige og samtidig helt unike mennesker, noe jeg mener beskriver akkurat hva Miranda hele tiden prøver å portrettere i det hun gjør. Alle de rare historiene som finnes her i verden, som man kanskje ikke tenker over eller ser, men som er der like fullt. Alle de quirky vanene til hun dama du ser på butikken hver dag, alle historiene om hvem naboen din har kysset, alle barndomsdrømmene til hun sinte rektoren du husker fra barneskolen eller videregående, de buss-sjåføren din tenker på før han sovner.

If you are sad, ask yourself why you are sad. Then pick up the phone and call someone and tell him or her the answer to the question. If you don’t know anyone, call the operator and tell him or her. Most people don’t know that the operator has to listen, it is a law. Also, the postman is not allowed to go inside your house, but you can talk to him on public property for up to four minutes or until he wants to go, whichever comes first. – Fra novellen “The shared patio”

Ordene ”magic” og ”wonderful” dukker ofte opp i sammenheng med Miranda July i diverse anmeldelser og omtaler i utlandet, enda July har holdt seg til tilsynelatende realistiske settinger i alt hun hittil har gjort. Allikevel er det forståelig at ordene brukes om henne, for hun skriver historier som allikevel høres utrolige ut. I novellesamlingen No one belongs here more than you (på norsk: Ingen hører til her mer enn du, CappelenDamm 2008) er det blant annet en novelle om et svømmekurs for voksne, der de ikke øver i basseng, men på kjøkkengulvet til svømmelæreren, noen ganger får de en bolle med vann foran munnen for å øve på å løfte hodet for å puste.

And why had Deb’s last boyfriend dumped her?
- I dumped him

- Maybe you didn’t French-kiss him enough?

- I promise you, that wasn’t it

- Tell me how many times a day you kissed, and I’ll say if it was enough

- Four hundred

- Not enough. -Fra novellen How to tell stories to children

Boka kom med flere forskjellige forsider og covere, det norske er gult med bare skrift, likt det amerikanske som kom i gult og rosa, du kunne velge, så kom pocketversjonen med både gult og rosa, men i England ble den utgitt med et annet cover, og det var den jeg kjøpte en gang i 2007. På forsiden er det en ung jente som ligger med hodet nedi en pute. Jeg synes det beskriver mange av bokas historier godt, kanskje også følelsen man innimellom får når man leser. For det er triste historier, historier om mennesker som er ensomme, triste, har kjærlighetssorg, er sinte, bitre eller bare forsiktige, for forsiktige for sitt eget beste, og vi har det kanskje alle sånn en gang i blant. Og hva er det da som hjelper? Ingenting, kanskje. Eller kakao. Eller å ringe en venn. Eller å lese en fin bok. Eller, rett og slett, å skrike ned i puta si, som man gjorde da man var 14. Jeg sier ikke at det går over, jeg sier bare at det blir bedre.

Og jeg tror det er det Miranda July hele tiden prøver å fortelle oss også. Det blir bedre. Alt blir bedre. Og du er ikke alene.