Kent, 25. mai på Rockefeller

Kent spiller på Rockefeller, og det er verdt å ha forventninger til.
Før konserten lager jeg en liste over låter jeg ønsker meg, hva kommer de til å begynne med? «999», som også er førstesporet på den nye plata? Eller en overraskelse, som da de begynte med «Utan dina andetag» på OsloLive i 2010? Det er utsolgt, og med tanke på at kent fylte Sentrum Scene tre ganger forrige gang de spilte en vanlig Oslo-konsert, var det å forvente. Det føles både riktig og feil å kalle det en intimkonsert, for Rockefeller er jo egentlig ganske stort, men i forhold til andre konsertsteder kent har spilt, både her i Norge og andre steder i verden, er Rockefeller bittelite. De går på presis halv ti, til jubel fra publikum som står tett i tett i sommervarmen og uten noe annet enn et «Hei,» og noen vink til hilsener, kjører de i gang med «999» og det føles bra. Låta er glad, samtidig som teksten er litt trist, og det er akkurat der jeg liker å være på konsert, i det gladtriste. Publikum synger med og det er hender i været langs hele rekka.

De fortsetter rett på «Vinternoll2», som står på blokka mi som et ønske jeg tenkte var usannsynlig, og når «Kevlarsjäl» og «Celsius» følger etter kjenner jeg at forventningene mine allerede har blitt oppfylt. Fem låter inn i konserten, tenker jeg at kent fortjener en sekser bare for settlista si i kveld. Settet består av ca halve den nye skiva, og et titalls gamle låter, men uansett hvor mye gammelt vi får servert, så blir vi aldri egentlig fornøyde. Det blir aldri bra nok for meg, det eneste som hadde gjort meg helt fornøyd var å ha en hel dag satt av til kent-konserter, der de begynte med førsteskiva og spilte alle i sin helhet til årets plate var nådd og ferdig fremført. Men det er også dette jeg, og andre kent-fans, kanskje liker med å gå på konsertene deres. For de har så mange bra låter, og vi har så mange favoritter alle sammen, så det kommer alltid til å mangle noen, men de kommer også alltid til å spille en vi ikke engang turte å håpe på å få høre.

Midtpartiet i konserten er konsentrert rundt det nye materialet. Flere av de nye låtene har virka nesten intetsigende og litt kjedelige på meg gjennom hodetelefonene, men de får en styrke og kvalitet når jeg nå hører de mens jeg ser siluetten til Joakim Berg i det gule, røde eller blå lyset som omringer ham, og publikums hender i været som klapper takta eller peker på himmelen, og jeg hører både stemmen hans og stemmene deres som bærer låta gjennom lokalet mot meg. Det er fint, det er veldig fint. Plata har ikke fått så god kritikk og jeg må selv innrømme at jeg er litt skuffa, men låtene får et nytt liv når de blåser mot meg i det klamme konsertlokalet.

Andresporet «Petroleum», som følger den nydelige «Den döda vinkeln» fra Du & jag, döden (2005) på konserten, har en melodi som virkelig kommer fint frem i liveformatet, og «Jag ser dig» kryper innpå meg og viser seg å kanskje kunne bli årets store sommerlåt. De kjører det jeg vil tørre å kalle en hitparade mot slutten av konserten, «Kärleken väntar», «Ingenting», «Musik non-stop» og så «747» - en av verdens vakreste låter. Jeg blir aldri lei av den, verken live eller på skive, og denne kvelden var den ekstra fin. Lyden var litt varierende gjennom konserten, Joakim forsvant til tider i støyen fra instrumentene og et høylytt publikum, men gitarene var hele tiden fantastiske, og ekstra vakkert var det på denne låta. Kents melankolske sound blanda med et sommeryrt publikum med henda vaiende frem og tilbake i takt med at Joakim Berg holder oss i live, det er derfor den låta er så bra, fordi den er så usannsynlig trist og samtidig gjør den oss så inderlig glade.

Dette var en gladkonsert, rett og slett, og det var nesten litt uvant. Ikke at kent er en gjeng med surpomper, men vi vet alle at de ikke er de gladeste laksene i elva, noe som vises både i melodiene og tekstene, kanskje mer før enn på de siste skivene. Det var også fin kommunikasjon mellom bandet og publikum. Jocke tok seg tid til å snakke litt mellom låtene, blant annet om noen av de nye låtene. Da han presenterte «Jag ser dig», sammenlikna han låta med en duft, at en låt kan minne om en spesiell tid i livet, som en lukt kan gjøre. Det var fint og sjeldent å høre ham så glad, og så snakksalig.

Denne lille konserten på denne lille rockeklubben i Oslo, som Joakim Berg sa var en av de få gjenværende ordentlige rockeklubbene i Skandinavia til applaus og jubling fra publikum, ble rett og slett en oppvisning i spilleglede og allsang. Og selv om jeg har en intens motvilje mot allsang og folkelighet, så sto jeg der, jeg som alle andre, med henda i været og takta i hjertet, for vi skal alle engang dø, men nå er vi på kent-konsert og det er fint. Det er jævlig fint.

(Også publisert på Gaffa.com, i redigert form.)

17 år og kongen på haugen

Jarle Klepp, min helt da jeg var 17, min helt da jeg var 18, min helt da jeg ble 19 og min kompis i nøden da jeg var 21, snart 22 og satt i en kinosal og grein i genserhalsen min fordi det var slutt mellom meg og L.



Dette er slutten av filmen, filmen dere alle burde se om dere ikke alt har sett den, filmen jeg har en plakat av i leiligheten min fortsatt, fire år etter at jeg fikk den av Frøydis, som et plaster på såret, noe å pakke inn det knuste hjertet mitt med. Jarle er jo en jævel, han er egoistisk og barnslig, men han er modig også. Modig som bare en 17-åring kan være modig, kongen på haugen, den som styrer verden, vinden i håret og walkman i lomma, videregående skole og alle timene etterpå der man bare stirrer ut av vinduet hjemme eller hopper på sykkelen og finner på noe.

Det går jo til helvete med speedbåt, akkurat som det gjorde med meg da jeg var 17 og blei forelska i en annen enn kjæresten min, jeg husker at jeg skreiv det i dagboka mi. Dette kommer til å gå til helvete med speedbåt, sa jeg, og det både gjorde og gjorde ikke det. Jeg knuste noens hjerte, og året etterpå knuste noen mitt. Det er sånn det går. Ville jeg gjort det igjen? Alltid. For det er jo det det handler om. Å gjøre det igjen. Og denne filmen får meg til å huske det, gang på gang. Gjør det igjen, sier den. Never enough.

Det er en av de fineste brukene av musikk jeg har sett, låta er jo fantastisk i seg selv, men det klippet her, oppbygninga og løpinga, kryssklippinga med fortid og nåtid, beskjeden fra både Joy Division og Klepp. Kjærligheten vil rive oss i stykker igjen.

Gjør det, gjør det, gjør det, sier jeg. Be en du synes er søt på kaffe, skriv et kjærlighetsbrev, lag en mixtape, send en melding, send ti, ta på deg en kjole og gå ut i regnet for å ringe på døra hans, snakk med han fyren i klassen din, på forelesninga di, som handler i butikken din, som låner bøker av deg i skranka di, prikk ham på skulderen og si hei uten å ha noen plan om hva du skal si etterpå. Selvfølgelig kommer det til å gå til helvete en gang, men da har du i det minste prøvd.

Og det gjelder det meste her i livet. Vi skal alle dø osv, men allikevel sitter jeg her, skriver og skriver, lager tekopp på tekopp, skriver historier jeg ikke vet om noen kommer til å lese, eller like hvis de leser dem, men jeg gjør det for det. Gjør det allikevel. I pausene kan du se Mannen som elsket Yngve igjen og spise potetgull og drikke øl. Aleine, eller på date, det er opp til deg. Lykke til.

Waiting in the cold

M83 - Midnight city, den beste låta fra hele 2011.

Her er hele videoen.

Om å danse alene

Robyn. Robyn, Robyn, Robyn. Dama som danser med knust hjerte, i knust glass, med høye hæler og knyttede never. Denne videoen er sjukt fin, låta er sjukt fin, de har den originale videoen i slow motion, og den originale låta i akustisk versjon, og den knuser hjertet mitt enda mer enn originalen gjør. Robyn har fått det til, fått til noe veldig spesielt - vi er ute og danser og vi er glade, og så spiller de den låta her, og trommene og beaten treffer meg midt i hjertet, som teksten hennes også gjør, og jeg tenker på alle jeg har vært forelska i, alle gangene jeg har stått i hjørnet, alle gangene vi står i hjørnet og ikke tør å snakke med dem, og jeg tenker på Robyns knyttede never og de triste øynene hennes og at hun også har stått der, verdens beste dame har også stått der, og da er det håp - på en rar måte. For hvis selv verdens beste dame har hatt vondt i hjertet, så er det ikke så rart at jeg også har det inni mellom. Men det kommer til å ordne seg. Det kommer til å gå bra. Og i mellomtda danser jeg alene, og det er helt ok.

Varje gång är som den första gång vi sågs

Jeg hører på låta på repeat, ser på videoen, på ulvene som løper og Petter og Veronika som synger, som synger om å møte noen for første og siste gang, om livet som går videre, om brev som aldri blir sendt og tog som forlater stasjonen, om hjerter uten rynker og at alt som letter en gang må lande. Jeg tar meg selv i å lure på hvor mye som er sant, hvor mye Petter legger i tekstene sine, om den han synger om finnes på ordentlig, om hun vet at det er henne han mener, at det er henne Veronika synger om i refrenget, at hun finnes i en sang, i en tekst, om hun er sint, om hun er lei seg, om hun også elsket Petter når han elsket henne, om de aldri ga opp, selv om de måtte. Jeg synes alltid fiksjonen er bedre enn virkeligheten, allikevel leter jeg forgjeves etter det virkelige i alt jeg hører på, ser og leser.

Vi hater jer ik', men I er nogle svin

Jeg er i København på konsert, Selvmord er en dansk supergruppe satt sammen av L.O.C. og Suspekt, de mest populære gutta innen dansk rap, de har laget et album fylt av hjertesorg og bitterhet og blir kalt 'rapperne med de blødende hjærter'. De står på scenen i den danske operaen og publikumet er en god blanding av mennesker, unge og gamle, menn og et visst flertall av kvinner, og midt i konserten spør de om det er noen kvinner i salen. Vi jubler. Så fortsetter de: Altså, det er ikke det at vi hater dere, det er bare det at noen ganger så er dere noen svin. Også begynner de på låta 'Hver gang du går', og to jenter foran meg, som kan alle sangene, ikke bare den, synger den høyt mot hverandre, 'det gør ondt for vert hjærteslag - hver gang du går vender du ryggen til mig' skriker de og har hendene i været, og det blir så tydelig at hjertesorg er en universell følelse, og de låtene disse gutta har skrevet til jentene som har gått fra dem, de låtene står to unge jenter og synger med hele seg, og de tenker på de guttene som har vendt ryggen til dem,

'jeg ville bare ønsk' jeg kunne føles med dig'

En dag i København

Jeg var i København i fjor vår, for å spise god mat, gå i bokhandeler og se etter bøker av Dan Turèll og Jakob Ejersbo og kjøpe noen skiver hos TP Musikmarked. Jeg elsker København. Om jeg noen gang tør å flytte fra Oslo, så tror jeg København vil være stedet jeg flytter til.

Det var sol og jeg fant noen bøker av Dan Turèll på Biblioteksutsalget ved det runde tårn, og så gikk jeg nedover mot Strøget igjen. Der har de en stor bokhandel som jeg gikk inn i for å prøve å finne noe av Ejersbo. De har store bunker med bøker på bord rundt om i butikken, nesten ingenting annet enn bøker selger de. Et av bordene innerst i butikken var dekket av bøker av nettopp Ejersbo. Over bordet hang det et bilde av ham, og en dobbeltside fra en avis.

Ejersbo var død. Han døde som 40-åring av kreft. Det var nylig skjedd da jeg var i bokhandelen for å se hva annet enn den fantastiske romanen Nordkraft han hadde skrevet. Det lå en novellesamling på bordet, ved siden av Nordkraft, og boka det var aller flest eksemplarer av, var hans foreløpig siste, Eksil. Jeg sier foreløpig siste, fordi det sto i nekrologen at før Ejersbo døde, så leverte han manus til to romaner. Eksil var den første av disse to, og det skulle komme enda en til høsten.

Jeg leste Nordkraft for noen år siden, jeg husker ikke hvorfor jeg tok den opp, kanskje var det fordi jeg visste det var en dansk film som var basert på den, så jeg ville lese den først, kanskje var det bare enda et bokvalg på måfå som viste seg å skulle bety en hel verden for meg. Boka er delt inn i tre deler, og den tar for seg Maria som er pusherfrau, Allan som har rømt på sjøen og så blitt utsatt for en ulykke, og siden nøstes historien om Steso opp, og historiene foregår i samme by, samme verden, i samme miljø, og felles for dem alle, felles for alle historiene til Ejersbo er kanskje at han ser menneskene. At han skriver om alt det skitne, fæle, urettferdige, triste, hverdagslige, glade, påvirkede, kjedelige og fantastiske ved livet, og at han gjør det som om han kjente og vokste opp sammen med alle han skriver om, enten de er narkomane, prostituerte, streite, i villrede eller akkurat som deg og meg.

"Jakob Ejersbos bøger handlede først og fremmest, som Carsten Jensen udtrykte det, om at turde udsætte sig for livet." skrev de i nekrologen som ble trykket i Berlingske Tidende kort etter hans død.

Jeg satt i en sofa på Deichmanske bibliotek, jeg hadde noe tid å slå i hjel, det var sommer utenfor, og jeg ville inn i skyggen, jeg ble sittende i denne sofaen og lese i flere timer denne ettermiddagen, og da jeg lukket boka, rant tårene nedover kinnene mine og jeg endte opp med å gi bort den boka til veldig mange av de som betyr og har betydd noe for meg siden. Jeg vet ikke om de leste den, men den dagen de kommer over den i en støvete flytte-eske igjen, så håper jeg de tar den opp og leser den da.

Jeg sto i København, en pose med Dan Turèll-bøker i den ene hånda og ingenting i den andre, og foran meg så jeg på et bilde av denne mannen som, da han fikk beskjed om at han hadde kreft, bestemte seg for å skrive. Skrive mer. Gi noe mer. Aldri gi seg. Ikke før han måtte. Begge romanene er nå ute i Danmark, om de blir oversatt til norsk, det vet jeg ikke. Aschehoug tok seg Nordkraft, men den solgte ikke så godt, så kanskje de ikke tør å oversette flere.

Det burde de.

Så har du fem timer til overs, i dag eller i morgen. Gå på biblioteket og finn hylla med E for Ejersbo, sett deg ned der, eller lån den med deg når du går.