17 år og kongen på haugen

Jarle Klepp, min helt da jeg var 17, min helt da jeg var 18, min helt da jeg ble 19 og min kompis i nøden da jeg var 21, snart 22 og satt i en kinosal og grein i genserhalsen min fordi det var slutt mellom meg og L.



Dette er slutten av filmen, filmen dere alle burde se om dere ikke alt har sett den, filmen jeg har en plakat av i leiligheten min fortsatt, fire år etter at jeg fikk den av Frøydis, som et plaster på såret, noe å pakke inn det knuste hjertet mitt med. Jarle er jo en jævel, han er egoistisk og barnslig, men han er modig også. Modig som bare en 17-åring kan være modig, kongen på haugen, den som styrer verden, vinden i håret og walkman i lomma, videregående skole og alle timene etterpå der man bare stirrer ut av vinduet hjemme eller hopper på sykkelen og finner på noe.

Det går jo til helvete med speedbåt, akkurat som det gjorde med meg da jeg var 17 og blei forelska i en annen enn kjæresten min, jeg husker at jeg skreiv det i dagboka mi. Dette kommer til å gå til helvete med speedbåt, sa jeg, og det både gjorde og gjorde ikke det. Jeg knuste noens hjerte, og året etterpå knuste noen mitt. Det er sånn det går. Ville jeg gjort det igjen? Alltid. For det er jo det det handler om. Å gjøre det igjen. Og denne filmen får meg til å huske det, gang på gang. Gjør det igjen, sier den. Never enough.

Det er en av de fineste brukene av musikk jeg har sett, låta er jo fantastisk i seg selv, men det klippet her, oppbygninga og løpinga, kryssklippinga med fortid og nåtid, beskjeden fra både Joy Division og Klepp. Kjærligheten vil rive oss i stykker igjen.

Gjør det, gjør det, gjør det, sier jeg. Be en du synes er søt på kaffe, skriv et kjærlighetsbrev, lag en mixtape, send en melding, send ti, ta på deg en kjole og gå ut i regnet for å ringe på døra hans, snakk med han fyren i klassen din, på forelesninga di, som handler i butikken din, som låner bøker av deg i skranka di, prikk ham på skulderen og si hei uten å ha noen plan om hva du skal si etterpå. Selvfølgelig kommer det til å gå til helvete en gang, men da har du i det minste prøvd.

Og det gjelder det meste her i livet. Vi skal alle dø osv, men allikevel sitter jeg her, skriver og skriver, lager tekopp på tekopp, skriver historier jeg ikke vet om noen kommer til å lese, eller like hvis de leser dem, men jeg gjør det for det. Gjør det allikevel. I pausene kan du se Mannen som elsket Yngve igjen og spise potetgull og drikke øl. Aleine, eller på date, det er opp til deg. Lykke til.