onsdag 11. november 2009

En dag i København


Jeg var i København i fjor vår, for å spise god mat, gå i bokhandeler og se etter bøker av Dan Turèll og Jakob Ejersbo og kjøpe noen skiver hos TP Musikmarked. Jeg elsker København. Om jeg noen gang tør å flytte fra Oslo, så tror jeg København vil være stedet jeg flytter til.

Det var sol og jeg fant noen bøker av Dan Turèll på Biblioteksutsalget ved det runde tårn, og så gikk jeg nedover mot Strøget igjen. Der har de en stor bokhandel som jeg gikk inn i for å prøve å finne noe av Ejersbo. De har store bunker med bøker på bord rundt om i butikken, nesten ingenting annet enn bøker selger de. Et av bordene innerst i butikken var dekket av bøker av nettopp Ejersbo. Over bordet hang det et bilde av ham, og en dobbeltside fra en avis.

Ejersbo var død. Han døde som 40-åring av kreft. Det var nylig skjedd da jeg var i bokhandelen for å se hva annet enn den fantastiske romanen Nordkraft han hadde skrevet. Det lå en novellesamling på bordet, ved siden av Nordkraft, og boka det var aller flest eksemplarer av, var hans foreløpig siste, Eksil. Jeg sier foreløpig siste, fordi det sto i nekrologen at før Ejersbo døde, så leverte han manus til to romaner. Eksil var den første av disse to, og det skulle komme enda en til høsten.

Jeg leste Nordkraft for noen år siden, jeg husker ikke hvorfor jeg tok den opp, kanskje var det fordi jeg visste det var en dansk film som var basert på den, så jeg ville lese den først, kanskje var det bare enda et bokvalg på måfå som viste seg å skulle bety en hel verden for meg. Boka er delt inn i tre deler, og den tar for seg Maria som er pusherfrau, Allan som har rømt på sjøen og så blitt utsatt for en ulykke, og siden nøstes historien om Steso opp, og historiene foregår i samme by, samme verden, i samme miljø, og felles for dem alle, felles for alle historiene til Ejersbo er kanskje at han ser menneskene. At han skriver om alt det skitne, fæle, urettferdige, triste, hverdagslige, glade, påvirkede, kjedelige og fantastiske ved livet, og at han gjør det som om han kjente og vokste opp sammen med alle han skriver om, enten de er narkomane, prostituerte, streite, i villrede eller akkurat som deg og meg.

"Jakob Ejersbos bøger handlede først og fremmest, som Carsten Jensen udtrykte det, om at turde udsætte sig for livet." skrev de i nekrologen som ble trykket i Berlingske Tidende kort etter hans død.

Jeg satt i en sofa på Deichmanske bibliotek, jeg hadde noe tid å slå i hjel, det var sommer utenfor, og jeg ville inn i skyggen, jeg ble sittende i denne sofaen og lese i flere timer denne ettermiddagen, og da jeg lukket boka, rant tårene nedover kinnene mine og jeg endte opp med å gi bort den boka til veldig mange av de som betyr og har betydd noe for meg siden. Jeg vet ikke om de leste den, men den dagen de kommer over den i en støvete flytte-eske igjen, så håper jeg de tar den opp og leser den da.

Jeg sto i København, en pose med Dan Turèll-bøker i den ene hånda og ingenting i den andre, og foran meg så jeg på et bilde av denne mannen som, da han fikk beskjed om at han hadde kreft, bestemte seg for å skrive. Skrive mer. Gi noe mer. Aldri gi seg. Ikke før han måtte. Begge romanene er nå ute i Danmark, om de blir oversatt til norsk, det vet jeg ikke. Aschehoug tok seg Nordkraft, men den solgte ikke så godt, så kanskje de ikke tør å oversette flere.

Det burde de.

Så har du fem timer til overs, i dag eller i morgen. Gå på biblioteket og finn hylla med E for Ejersbo, sett deg ned der, eller lån den med deg når du går.