Tre av Kristoffer Schaugs teknikker for å holde ut tilværelsen

1. Jeg er ikke redd for å dø. Skulle det butte imot på et eller annet kan jeg altid sette meg ned og tenke: "okay, hva er det verste som kan skje?" At jeg skulle dø? Da er det strengt tatt heller ikke noen krise, for det er jeg ikke redd for.

2. Det eneste som alltid hjelper er å lage noe. Jeg er aldri mer deprimert enn hvis det er lenge siden jeg har laget noe. Det er akkurat som om jeg ikke kan forsvare min egen eksistens hvis jeg ikke produserer. En låt, noen tekstlinjer, et radioprogram, hva som helst. Folk trenger ikke se det heller, bare jeg får dokumentert det selv. Leiligheten min er proppfull av små notisblokker med halvskrevet rabbel og små diktafonkassetter med uferdige låter. Bare jeg klarer å få laget noe, så pleier ting stort sett å løse seg.

3. Jeg har ingen fornemmelse av tid. Et eller annet sted på veien har jeg rett og slett mistet den. Jeg vet hva jeg ikke har gjort, med andre ord det jeg skal, så jeg flytter meg kontinuerlig forover, med det som har vært, det glemmer jeg. Eller, det er ikke helt riktig det heller, for jeg husker stort sett hva jeg har gjort. Jeg vet bare ikke når. Hvis noen spør meg hva jeg gjorde for en uke siden, så må jeg gjette. Eller bla i den 7. sansen min. Alt jeg angrer på blir dermed på en måte borte. Det befinner seg liksom på samme sted. Før. I den store haugen av alt som har vært, og som jeg aldri behøver å befatte meg med igjen. De to første punktene har jeg ingen problemer med, men disse tidsgreiene er vanskelige. Det får meg til å føle meg dum. Eller jålete. "Du huskker når det var?" Nei, jeg gjør ikke det. Jeg har gjort så mye jeg angrer på at hjernen min har valgt å kapsle all fortid inn i det samme datoløse vakuumet. Jeg kunne kanskje ha snudd det for en ti-tolv år siden, men nå har det gått så langt at jeg rett og slett ikke orker å prøve engang.

(Fra den flotte boka På vegne av venner)

For alle de som tør

For alle de som våkner om morgenen og prøver igjen, enten det gjelder kjærlighet eller jobb eller noe de gjerne vil gjøre, men som de ikke får til, eller ikke fikk til første gangen, for alle de som ikke gir opp, for alle de som trøster seg med potetgull eller øl eller is rett fra boksen eller en tv-serie-boks som snurrer og går døgnet rundt med gamle replikker fra gamle tv-serier du så på da du var 17, 18, 19, da alt var annerledes, for å ikke gå og legge seg om natta fordi du savner noen, for alle de som lager mixtapes de ikke tør å sende, send dem likevel, for alle de som skriver break up-rules i dagboka si og ikke følger dem dagen etterpå, for alle de som gjør det igjen, og igjen, og igjen, og igjen.

Hang on, move on, go on, drive on, keep moving

If you ever pass by where I used to live
And should you bump into the man I was with
Back when I didn't know what to believe
Please, will you tell him from me
That I loved him with every beat of my heart
I trembled with longing when we were apart
Oh, I'd ache to pull him in close
And I don't think he knows

- "He doesn't know you"

Tina Dickow har sluppet sin nye skive, A beginning, A detour, An open ending, en trilogi av tre EP'er som opprinnelig var ment til å slippes som nettopp tre forskjellige EP'er og selges på turneene hennes, som en gave til de trofaste fansene, de som møtte opp hver gang, de som var med henne på tur.

Jeg hørte først om Tina Dickow da S var på besøk, en gang i 2006, han hadde vært på konsert med henne og hun hadde sagt gratulerer med dagen til ham fra scenen, for vennene hans hadde klart å få tak i henne. Han spilte sangen "Room with a view" for meg, spor 8 fra skiva Notes. Jeg hørte heldigvis ikke på teksten der og da, hun synger at hun fortsatt elsker en hun ikke lenger er sammen med, en hun tenker på når sola går ned, når hun sitter i leiligheten sin og ser utover byen hun bor i, menneskene som går til og fra jobb, som sykler forbi, himmelen som glir fra dag til natt, med et glass rødvin ved siden av seg tenker hun på alt som ikke lenger er, og om han tar med seg noen andre dit de pleide å dra.

But what's a man without a past
We love him for lies
And then we try to break him down
To make it last

- "Room with a view"

Men jeg har hørt mye på den siden. Mens jeg selv har sittet i vinduer rundt omkring og sett på alle andres liv, prøvd å skrive noe om mitt eget, stirret ut av bussvinduer på vei hjem fra København og vekk fra S, bort fra alt som en gang var noe, og som nå bare er et ingenting.

You stand in the doorway
with a bag full of words that you can't say

- "Everybody knows"

Tina Dickow synger om å stå i regnet og vente på trikken, om forholdene vi kommer til å oppleve, om å krangle om natten og ikke sove, og heller ikke snakke sammen, om å stirre i veggen og vite at den andre også er våken, akkurat som deg, hun synger om hvor vanskelig hverdagen kan være, og samtidig om hvor lite hverdagslig den kan kjennes ut til tider, hun synger om å kjøre drosje mens man hører regnet tappe på rutene og biltaket, om å være alene i Paris og ikke vite om man skal dra hjem igjen til den man ikke vet om man elsker eller ikke, om at en jente ikke kan overleve på fine møbler og dikt, at det må noe mer til, noe mer, hele tiden noe mer.

Where does it go, my love
A mere song that echoes
from the rooftops above

- "The City"

Hverdagshelter

Dette ble opprinnelig publisert på bokmerker-bloggen der jeg er stolt redaksjonsmedlem.



Miranda July er en filmskaper, performance-kunstner og forfatter (og sikkert mye mer) fra California. Hun er kanskje en av mine aller største helter og i dag tenkte jeg at jeg skulle vise dere bare en brøkdel av grunnene til hvorfor.

Jeg oppdaget Miranda July gjennom en youtube-video på en blogg, den var fra filmen hennes Me and you and everyone we know, som er en av de vakreste filmene jeg hittil har sett. Den handler om helt vanlige og samtidig helt unike mennesker, noe jeg mener beskriver akkurat hva Miranda hele tiden prøver å portrettere i det hun gjør. Alle de rare historiene som finnes her i verden, som man kanskje ikke tenker over eller ser, men som er der like fullt. Alle de quirky vanene til hun dama du ser på butikken hver dag, alle historiene om hvem naboen din har kysset, alle barndomsdrømmene til hun sinte rektoren du husker fra barneskolen eller videregående, de buss-sjåføren din tenker på før han sovner.

If you are sad, ask yourself why you are sad. Then pick up the phone and call someone and tell him or her the answer to the question. If you don’t know anyone, call the operator and tell him or her. Most people don’t know that the operator has to listen, it is a law. Also, the postman is not allowed to go inside your house, but you can talk to him on public property for up to four minutes or until he wants to go, whichever comes first. – Fra novellen “The shared patio”

Ordene ”magic” og ”wonderful” dukker ofte opp i sammenheng med Miranda July i diverse anmeldelser og omtaler i utlandet, enda July har holdt seg til tilsynelatende realistiske settinger i alt hun hittil har gjort. Allikevel er det forståelig at ordene brukes om henne, for hun skriver historier som allikevel høres utrolige ut. I novellesamlingen No one belongs here more than you (på norsk: Ingen hører til her mer enn du, CappelenDamm 2008) er det blant annet en novelle om et svømmekurs for voksne, der de ikke øver i basseng, men på kjøkkengulvet til svømmelæreren, noen ganger får de en bolle med vann foran munnen for å øve på å løfte hodet for å puste.

And why had Deb’s last boyfriend dumped her?
- I dumped him

- Maybe you didn’t French-kiss him enough?

- I promise you, that wasn’t it

- Tell me how many times a day you kissed, and I’ll say if it was enough

- Four hundred

- Not enough. -Fra novellen How to tell stories to children

Boka kom med flere forskjellige forsider og covere, det norske er gult med bare skrift, likt det amerikanske som kom i gult og rosa, du kunne velge, så kom pocketversjonen med både gult og rosa, men i England ble den utgitt med et annet cover, og det var den jeg kjøpte en gang i 2007. På forsiden er det en ung jente som ligger med hodet nedi en pute. Jeg synes det beskriver mange av bokas historier godt, kanskje også følelsen man innimellom får når man leser. For det er triste historier, historier om mennesker som er ensomme, triste, har kjærlighetssorg, er sinte, bitre eller bare forsiktige, for forsiktige for sitt eget beste, og vi har det kanskje alle sånn en gang i blant. Og hva er det da som hjelper? Ingenting, kanskje. Eller kakao. Eller å ringe en venn. Eller å lese en fin bok. Eller, rett og slett, å skrike ned i puta si, som man gjorde da man var 14. Jeg sier ikke at det går over, jeg sier bare at det blir bedre.

Og jeg tror det er det Miranda July hele tiden prøver å fortelle oss også. Det blir bedre. Alt blir bedre. Og du er ikke alene.

Dagens heltinne

Man blogger, også prøver man å slutte, også tenker man: hva er det lov å blogge om hvis man ikke skal utlevere seg selv på det store internettet? Det er lov å blogge om litteratur, det er lov å blogge om filmer, det er lov å blogge om musikk, også er det lov å blogge om helter. Og alt dette blir jo om meg selv, om hva jeg har tenkt etter å ha opplevd musikken, filmen eller litteraturen, for ikke å snakke om mine tanker om helten. Men samtidig blir det litt mer enn bare navlebeskuende. Litt utover det, det begynner kanskje her hos meg, men så prøver jeg å gi noe tilbake.

En annen som gjør dette, og som har gjort det lenge, er The Boring Store. Jeg har lest den bloggen i, ja, hva er det nå, to-tre år? Og jeg har tenkt ja, yes, faen ja, eller HELL YEAH! som jeg kanskje hadde sagt om jeg var fra USA og het Bruce Willis, eller Jay-Z. Her er det historier som er lange og korte, historier som er bare bilder og en overskrift eller lange utdrag fra både egne og andres bøker, her er det spørsmål og svar om de store og små tinga i livet og jeg kan til og med huske å ha sett en video av forfatterinnen av bloggen der hun bader i iskaldt fjellvann en sommer. Det fine med The Boring Store er også at det er så mange gjester der. Som om The Boring Store var nettopp en butikk, også stikker det fine folk innom i ny og ne, noen sier hei, noen legger igjen et bilde, noen drikker en kopp kaffe eller legger igjen en bok. Også går de kanskje igjen, og butikken er tom, ei lita stund. Men The Boring Store er alt annet enn kjedelig, og derfor er Linda Klakken min heltinne.

Hvem er favorittforfatteren din? spør folk, og jeg kan svare mange av heltene mine, og mange reagerer på at det ikke er så mange damer der. Liker du ikke damer som skriver? spør de, og det er da jeg løfter vinglasset eller saltstengene eller ølen eller saftglasset og sier at favorittforfatteren min, hun har ikke gitt ut boka si enda, men hun har en blogg, da. Også skriver jeg ned adressen på en serviett eller jeg ber om nummeret til personen og sender en melding, eller jeg tar en penn og skriver adressen på hånda til vedkommende, og så snakker vi videre, om løst og fast, litteratur og musikk, til vi går hjem igjen.

Forhåpentligvis kommer snart boka, bøkene, men i mellomtida bør dere kose dere med bloggen, og jeg synes ikke det er noe mindre verdt.